A: Puh, altså… i dag var det ganske kaotisk igjen, ikke sant?

B: Ja, helt enig. Jeg ante ikke når det egentlig skulle begynne. Alle satt der liksom, men ingen satte i gang.

A: Nettopp! Det er ingen som får ting i gang eller setter tonen. Og så er det noen som snakker i det uendelige om poenget sitt…

B: …mens andre faller ut eller begynner å fnise. Til tider var det til og med høylytte sidesamtaler.

A: Og vi vet aldri helt når vi skal runde av. I dag bare dro det ut i det uendelige.

B: Og så, helt ut av det blå, begynte noen plutselig å snakke om noe helt annet, enda vi var midt i et annet tema!

A: Ja, jeg husker det. Og bordet var helt fullt av alt mulig – vannflasker, permer, papirer – så jeg fikk ikke engang brukt mitt eget materiale. Vi kunne heller ikke skrive ned noe som alle kunne se og jobbe med… Jeg følte rett og slett at ingen hadde oversikt.

B: Ærlig talt irriterte det meg også at fasilitatoren ikke skrev ned noe. Vi måtte holde alt i hodet, og til slutt ante jeg ikke hva de andre snakket om.

A: Ja, jeg følte det på samme måte. Jeg satt litt lenger bak og kunne ikke se alle – det var virkelig upraktisk.

B: Slik det går nå, fungerer det ikke. Jeg synes vi virkelig må tenke på hvordan vi tar dette opp.